Kisangani

Kisangani, grunnlagt av Henry Morton Stanley i 1883, ligger mer enn 2000 km fra Kongoflodens utløp.

Byen og befolkningen på 1,2 millioner er fortsatt preget av krigens brutalitet. Pick-up biler med tungt bevæpnede soldater raser gjennom gatene. Kvinner blir voldtatt og barn utnyttet. Offentlige myndigheter som regulering og trygghetsfaktor i samfunnet er mangelfull. Folk sulter.

Etter flere dager i byen inntar jeg en kveld et enkelt måltid på uteterrassen til et nedslitt spisested. Mot meg kommer en høyreist soldat kledd i sin uniform. Han stiller seg opp foran tallerkenen min. Begge armene er skutt av. Uniformen er fillete. Øynene triste. Min lokale hjelper sender soldaten bort i kveldsskumring.

Jeg spiser videre. I lyset fra bilene ser jeg en gutt krysse gaten. 10 år gamle øyne lyser av stolthet. Foran meg legger han vitnemålet. Han har fått nest beste karakterer i skolen. Det mener han bør premieres av meg. Mørket har senket seg. Lyspæren over uteterrassen kaster svake lysstråler over vitnemålet. Min hjelper gir gutten noen ører. Glad går gutten samme vei som soldaten, - inn i mørket og blir borte.

Tankefull med klump i halsen stirrer jeg inn i mørket. Hvilken framtid har gutten? Hvor blir det av alle håp og drømmer? Vil jeg en dag treffe gutten igjen som en skadet soldat på jakt etter almisser?

Jeg kryper under myggnettingen og opp i sengen på Palm Beach Hotel. Tårene triller ned på puten. Det kunne ha vært meg. Det kunne ha vært min sønn. Jeg sovner.

Neste morgen serveres det frokost i speilsalen. Vanligvis et stekt egg og to loffskiver med syltetøy og te. I dag har de bare te å servere.

En ny dag har begynt!