Familieterapeut Steinar Rishaug

Familien til utlandet

Å få tilbud om å bo og arbeide i utlandet blir i de fleste familier tatt imot med begeistring. Særlig barna kan ofte synes at det høres spennende ut å få flytte utenlands. Også for de voksne kan tanken på noen år ”utaskjærs” være forbundet med stor lyst, og særlig kan den som har fått jobbtilbudet i enkelte sammenhenger oppleve det som en belønning. Tanken på det spennende man går til og på de store opplevelsene man håper å få, overskygger dermed ofte realiteter knyttet til at man samtidig må forlate noe trygt og stabilt, ta avskjed med familie, venner og miljø hjemme og utsette seg for flyttingens stress og påkjenninger.

Etter hvert som jobbtilbudet skal tas stilling til, må de fleste derimot også innom denne delen av vurderingen. Barn og voksne kan etter hvert ha nokså forskjellige oppfatninger. Er oppfatningen ulik mellom de voksne i familien, fører dette gjerne til at det takkes nei til tilbudet. Vanskeligere er det om ett eller flere av barna stiller seg negative. Det er lett å tenke at ”det ordner seg underveis”. Noe avhengig av alder blir derfor barna gjerne med på lasset.

De fleste selskaper har gode ordninger for de ansatte og deres familier. Boforhold og tilgang til gode barnehager og skoler er derfor sjelden et problem. De fleste nordmenn som tar med familien til utlandet, er også gjerne stasjonerte i land og regioner med god infrastruktur. Utenlandsoppholdet har derfor alle mulige ytre forutsetninger for å bli en god opplevelse for hele familien.

For noen oppleves flyttingen som en sorgprosess. Man har forlatt mye, og ikke alltid kan eller skal dette kompenseres. Særlig barna er berørt. I visse aldre betyr kamerater mye. Å forlate disse er alltid sårt. Sårt kan det også være å forlate besteforeldre og annen familie, selv om alle har bedyret at de skal komme flittig på besøk. Det blir liksom ikke det samme. Kanskje har flyttingen til utlandet medført at man har måttet forlate kjæledyr man har hatt rundt seg. I et barnesinn vil aldri løftet om et nytt marsvin eller en hund kunne erstatte det man har forlatt eller mistet. Kanskje er det heller ikke slik for oss voksne?

I tenårene er gruppetilhørighet viktig. Her ligger bl.a. noe av forklaringen på ungdommenes behov for å ”uniformere” seg: kle seg likt med og ha det samme som alle andre. Ved en flytting blir dette rokket ved. De trygge rammene har man forlatt, og man kjenner ikke umiddelbart spillereglene i den nye gruppen man blir en del av. En følelse av å være annerledes og mistilpasset vil kunne melde seg. Spesielt vanskelig kan det bli hvis man flytter til steder der det ikke finnes skandinaviske skoletilbud, og der man i utgangspunktet heller ikke har et nyansert språk til felles med gruppen.

All flytting innebærer omstilling. Dette tar krefter. Noen kan derfor etter noen tid kjenne seg ekstra slitne. Kanskje merkes ikke dette mest de første ukene når alt er nytt og spennende. Men både små og store blir stilt overfor store utfordringer. Den ansatte skal tilpasse seg nye kolleger og kanskje andre arbeidsrytmer. Ofte vil man gjerne bevise at man er rett person på rett plass. Man strekker seg kanskje litt ekstra, sitter litt lenger, takker ja til en hyggelig invitasjon om å ta et glass eller en halvliter etter jobb for å bli bedre kjent osv. Hjemme sitter samtidig en ektefelle som både skal hjelpe barna i gang, og bearbeide sine egne omstillinger og savn. Barna trenger gjerne ekstra oppfølging. I tillegg har kanskje den hjemmeværende forlatt en jobb i Norge. I starten oppleves det som deilig, som en utvidet ferie. Men etter hvert erfarer noen at å være hjemmeværende i utlandet i perioder dreier seg om ”henting og venting”, og etter hvert som kjedsomhet og ensomhet .I tillegg kan den hjemmeværende være usikker på hvor mye som kan forventes og forlanges av den utearbeidende. ”Jobben må vel gå foran alt? Det er jo derfor vi er her!”.

Jobben må vel gå foran alt?

De siste årene har man i flere land satt fokus på sammenhengen mellom samlivskonflikter og konsekvenser i arbeidslivet generelt. Man mener å vite at samlivsproblemer påvirker både psykisk og fysisk helse, og ansatte som har samlivsproblemer er både mindre effektive, er mer utsatt for sykdom og kommer seg senere etter sykdomsperioder. Amerikanske forskere skriver at det på basis av undersøkelsene er grunn til å anta at å investere i forebyggende arbeidet vedrørende ekteskap, familie og samliv vil gi store psykososiale og økonomiske uttellinger for næringsliv og samfunn.

Man må skille mellom arbeid og privatliv, sier noen. Ting henger likevel mer sammen enn vi ofte vil innrømme. Alle har vi sikkert erfart hvordan enn dårlig dag på jobben kan innvirke på humør og toleranse i møte med våre kjære hjemme. På samme måte vil utfordringer og konflikter på hjemmebane innvirke på arbeidssituasjonen. En næringslivsleder i en større bedrift sa en gang: ”Det koster oss veldig dyrt å få sendt ut og etablert en medarbeider i de land vi har utestasjonering. Hvis derimot familien ikke fungerer, drar vi heller ikke nytte av medarbeiderens kvalifikasjoner. I verste fall må vedkommende gis tilbud om å komme tilbake til Norge, og investeringene våre går tapt. Det blir derfor mer og mer viktig for oss å tenke helhetlig om dette.”

Det blir derfor viktig at den enkelte bedrift og arbeidsgiver tar familieutfordringene på alvor.

Etisk bevisste bedriftsledere kan neppe leve med at et utenlandsopphold
har påført ansatte og deres familier alvorlige skader.

God personalomsorg betyr at familien som helhet best mulig må bli forberedt på utenlandsoppholdet. Dette kan bl.a. skje ved paret og familien tilbys forebyggende samlivskurs før utreise. Bedriftene må også se sitt ansvar i å ta vare på hele familien under utenlandsoppholdet. Det er i mange tilfeller ikke nok at bolig, jobbforhold og skolegang blir tilrettelagt. Kanskje må man i enda større grad enn før være villig til å dele de utgiftene som skal til for å opprettholde en god sosial infrastruktur, det være seg i tilknytning til en bestående sjømannskirke eller annet. Kanskje må man også noen steder vurdere en spesiell oppfølging av de forebyggende samlivskursene man gav før utreise.

Familielivets utfordringer

Det er sjelden helt ukomplisert å leve. Livsutfordringene kan være mange, og våre forutsetninger for å håndtere dem er ofte forskjellige. Innimellom kan det synes som at noen rammes av alt, mens andre tilsynelatende ”surfer” seg fram på livets solside. I livets løp har mange av oss erfart at motgang og medgang sjelden følger forutsigbare spilleregler.

Dette endres ikke om man flytter utenlands. ”Nissen” har en tendens til å bli med på lasset: Sliter et par med kommunikasjonen seg imellom, blir den neppe automatisk bedre om man flytter til et annet land. Og et barn vil selvsagt utvikle seg i stadier enten man bor i Norge eller i utlandet: Å være småbarnsforeldre betyr i perioder ungeskrik, nattevåk og slitenhet. Og tenåringens slamring med døren er ikke nødvendigvis et resultat av flyttingen. Sannsynligvis ville døren fått gjennomgå om man var aldri så bofaste.

Det er derfor viktig å ikke glemme at utfordringer i parforhold og familie fra en side sett noenlunde vil være de samme enten man bor hjemme eller ute. Mange har hatt stor nytte av å bli mint om dette. I mange miljø, også i utlandet, har det til tider kanskje vært en tendens til å fokusere på det spesielle mer enn på det allmenne og normale.

Familielivets faser

  • Unge voksne

  • Unge ektepar

  • Familie med små barn

  • Familie med ungdom

  • Slipp fri fasen

  • Familien i alderdommen

Fasene henger sammen, og ofte vil en familie være i flere faser samtidig. Eksempelvis kan en familie både ha småbarn, ungdommer i tenårene og i noen tilfeller en eller flere som allerede har ”forlatt redet”. La oss likevel se litt nærmere på noen av disse livsfasene:

Unge voksne - den ubudne

Familier på dette stadiet har som regel vært gjennom en av de mest stormfulle stadiene i familiens livssyklus. Tenåringen har blitt voksen, men har ennå ikke flyttet ut av foreldrehjemmet og stiftet eget bo. Den viktigste utviklingskrisen på dette stadiet er at alle i familiesystemet aksepterer at foreldrene og barna separeres fra hverandre, og at de gjensidig skal møte hverandre som voksne mennesker.

For den unge voksne er det tre nye felter som må mestres: For det første må en finne seg selv i forhold til sin familie. Dette vil si at han eller hun må identifisere seg selv som et voksent menneske som tar ansvar for sine egne valg og for sitt eget liv. For det andre må egne intime relasjoner utvikles på veien mot å danne egen familie. For det tredje må den unge voksne velge et eget yrke eller utdanning.

Blir familien utfordret til utestasjonering i denne fasen, kan mange spørsmål melde seg. Den ubundne, unge voksne ønsker sannsynligvis ikke å bli med resten av familien ut. Samtidig kan endringen komme bråere på enn både unge og eldre hadde tenkt. Spørsmål rundt økonomi og boforhold, om den unge ev. skal disponere familiens fellesbolig, hvem og hvordan det skal betales osv. blir nødvendige spørsmål å få avklart. I tillegg kan gjerne uro og bekymring bli noe en må lære seg å leve med, særlig foreldrene: Hvordan greier ”junior” seg egentlig hjemme ? Er han eller hun moden nok, eller vikler de seg inn i små og store problemer? Behovet for å sjekke ut og kontrollere kan bli en stor utfordring.

Unge par

Denne fasen strekker seg fra det unge paret gifter seg eller flytter sammen, til det første barnet blir født. Når den unge voksne har gått inn i et parforhold til en annen, går disse to en svært krevende tid i møte. Denne første tiden blir i alminnelighet sett på som en tid full av romantikk og glede. Dette kan føre til at det unge paret unngår å ta opp vanskelige temaer og å gå inn i konstruktive konfliktløsninger. I den grad de har uløste konflikter fra sine egne opprinnelsesfamilier, vil de lett ta disse med seg inn i den nye familien de har dannet. Inngåelse av et permanent parforhold er for noen en fluktvei ut av sin opprinnelsesfamilie. De starter da gjerne samlivet med liten grad av selvstendighet og modenhet.

Blir det unge paret tilbudt utestasjonering, er sannsynligheten stor for at begge i utgangspunktet vil synes det er svært spennende. Slik vi har forsøkt å beskrive, innebærer derimot utestasjoneringen ofte store endringer i arbeidsrytme og innsats for den ansatte. Noen ganger har derfor unge par opplevet at utenlandsoppholdet ikke ble den romantiske opplevelsen man trodde. Tiden til hverandre ble mindre enn antatt. Man har ikke egen opprinnelsesfamilie eller tidligere sosialt nettverk rundt seg. Den hjemmeværende blir gående mye alene, og tilknytting til likesinnede lokalt blir et ”must”. Mange har derfor i denne fasen funnet seg en fast tilhørighet ved sjømannskirker verden over. Der slike ikke finnes, strever mange mer med å få skapt seg et godt og nødvendig sosialt nettverk.

Familie med små barn

Dette er en lang fase i familiens livssyklus. Fasen strekker seg fra det første barnet melder sin ankomst til det siste barnet kommer i puberteten. Å kunne tilpasse seg overgangen fra å være to til å bli tre eller flere, medfører en radikal omorganisering av familiens liv. Vi vet fra utviklingspsykologien at et barn kan bli vanskjøttet og forkomme av mangel på grunnleggende omsorg og kjærlighet. Det er heldigvis likevel svært sjelden at et parsystem er så rigid at barn ikke får dekket sine grunnleggende behov. Innimellom ser vi derimot at barn ikke alltid får den oppmerksomhet og kontakt de må ha for å kunne få en harmonisk og stimulerende oppvekst. Ofte har en hevdet at kvaliteten på samværet mellom foreldre og barn er det viktigste. I noen tilfeller må man likevel spørre seg om ikke denne i noen grad bestemmes av kvantiteten av tid man har sammen.

Å være utestasjonert med småbarn er både spennende og utfordrende. Mange vil hevde at et utenlandsopphold i denne fasen virker samlende på familien. Felles fritid blir gjerne utnyttet til spennende reiser og aktiviteter. I større grad en hjemme i Norge kan kjernefamilien være sammen når alle har fri. På godt og vondt har de på en måte kun hverandre å ta hensyn til.

Samtidig har vi tidligere påpekt noen av de utfordringene også barna blir stilt overfor når de flytter utenlands. Nytt språk og nye ordninger i barnehage og skole er en ting. Savn av besteforeldre, annen familie og gamle venner, og tilpassing til nye miljø og omgivelser tar også krefter. Foreldrene vil dermed gjerne oppdage at barna krever mer enn før. At den ene av foreldrene er hjemmeværende kan avhjelpe noe av situasjonen, men prisen noen par betaler er gnisninger fordi ansvarsforholdet og kjønnsrollefordelingen er skjev og uvant.

Familie med ungdom

Denne fasen omfatter familien fra det første barnet kommer i puberteten til det siste barnet har forlatt familien som ung, selvstendig voksen. Familien gjennomgår trolig den mest krevende og kritiske perioden i familiens livssyklus. Mange foreldre har nok i denne fasen til tider stilt seg spørsmålet: ”Hvordan skal vi ”overleve”....?

Den viktigste prosessen som må finne sted i familien på dette stadiet, er at fleksibiliteten i familiens grenser kan inkludere barnas behov for uavhengighet. Det er samtidig viktig å understreke at for at ungdommene skal kunne frigjøre seg, trenger de en trygg base å frigjøre seg fra. Fleksibilitet på grenser betyr altså ikke at grenser ikke skal finnes. Tenåringen må i økende grad få ansvar for sitt eget liv, og foreldrene må slippe en del av sin kontroll. Dette er en balansegang på stram linje. I det ene øyeblikket oppfører den unge seg som voksen, i neste øyeblikk som et lite barn. Denne vekslingen mellom barn og voksen er en stor påkjenning også for den unge selv. Av og til vil tenåringen at mor eller far skal ta det hele og fulle ansvaret, andre ganger vil den unge bestemme alt i eget liv.

Å flytte utenlands med tenåringer er derfor ikke alltid like enkelt. Tenåringens trang til egenfrihet og innebygde behov for å utfordre fastsatte grenser, kan ikke alltid like lett kombineres med de faktiske forhold der man er blitt stasjonert. Spesielt i starten av et utenlandsopphold er foreldre gjerne usikre på hvor man kan ferdes trygt, hvilke miljø man kan oppsøke osv. Dermed blir gjerne tid og grenser satt noe strammere enn man ville ha gjort hjemme, og det skal ofte godt ”diplomati” og stor kommunikasjonsevne til for å formidle dette til husets håpefulle.

En familie som har tenåringer i huset, er også gjerne samtidig i en livsfase der en på en ny måte må forholde seg til den eldre generasjonen. Besteforeldrene har nå gjerne blitt både gamle og skrøpelige. Dette kan få store konsekvenser for hvordan familien organiserer sitt liv og sin tid. Har man valgt å flytte utenlands, vil man gjerne i perioder føle dårlig samvittighet for sine aldrende foreldre. Blir noen syk, kjenner man gjerne sterkt på at man burde være hjemme i Norge. Men med ungdommer i huset og en ektefelle som tidvis er mye på jobb, er det ikke alltid like enkelt å dra hjem.

Slipp fri fasen

Vi er nå tilbake til første stadiet i familiens livssyklus. Men mens fokus tidligere var på den ”unge voksne”, dreier det seg nå om foreldrene. I denne fasen må familien akseptere at mange personer beveger seg inn og ut av hus og hjem. Kjærester og venner kan skifte, og de vil bli trukket mer eller mindre inn i familien. Bor man utenlands, kan dette være utfordrende. Når barna får kjærester, vil dette gjerne innvirke på ønsket om hvor man skal bo. En retur til Norge er derfor ikke like opplagt, selv om kontrakten for far eller mor utløper.

I ”slipp-fri”-fasen må ekteparet i tillegg reetablere sitt eget forhold som par. Noen opplever at det nå blir tid til å utvikle nye aktiviteter og bruke tid på seg selv og sammen. Andre kan sitte igjen med tomhet, særlig hvis den ene har vært aktivt utearbeidende mens den andre har vært ”pott og panne” på hjemmebane.

I ”slipp-fri”-fasen må foreldrene etter hvert utvikle voksenroller i forhold til egne barn. Man skal forholde seg til sine avkom som jevnbyrdige voksne. Det krever omstilling å kunne ta imot svigersønner og svigerdøtre. I tillegg til å være ektepar, foreldre og svigerforeldre, blir man nå kanskje også besteforeldre. Blir barn, svigerbarn og barnebarn boende igjen i utlandet, kan enkelte føle hjemflytting til Norge som en umulighet. Står man på terskelen til et utenlandsopphold, er for noen tanken på lang avstand til barnebarna noe av det som smerter mest.

Familien i alderdommen

Det har blitt sagt at i vår kultur er vi nesten like redde for å bli gammel som vi er for ikke å leve lenge nok til å bli gammel. Mange ser fram mot pensjonsalderen, men samtidig vil noen mot slutten av sin yrkeskarriere kunne grue seg til det å bli ”overflødig”. Har man bodd utenlands helt til pensjonsalderen, vil tanken på sosialt nettverk ofte være avgjørende for valg av bosted. Mange har kanskje i stor grad hatt sin daglige omgangskrets knyttet opp mot jobben. I tilknytning til et feriebosted i Norge har man kanskje ikke i samme grad evnet å bygge opp et nødvendig nettverk. Man kan derfor kjenne seg rotlaus og i villrede. Ikke ønsker man eller kan man fortsette å bo der man tidligere har jobbet. Og ikke passer det helt å for alltid slå seg ned der man har tilbrakt de fleste ferier. Enkelte løser noe av dilemmaet med å bo litt på hvert sted. Andre lar barnas etableringer bli avgjørende for hvor man selv skal slå seg ned.

I alderdomsfasen må man også regne med å måtte takle tap av ektefelle, søsken og venner. I vårt samfunn har man større sjanse til å bli enke enn enkemann. Når det i tillegg gjerne er slik at det er kvinnen som opprettholder den sosiale kontakten til familie og venner, blir menn som blir enkemenn ofte svært ensomme når de mister sin kone.

Å bo i utlandet som pensjonist er for mange en helsemessig og trivselsmessig kvalitetsheving. Ofte bor flere nordmenn og skandinaver i samme område, og språkvansker og mangel på tilgjengelige tilbud er en ukjent problemstilling. Men det finnes eksempler på eldre ektepar som i livslyst og entusiasme solgte alt sitt i hjemlandet for å bosette seg der få andre landsmenn hadde slått seg ned, men der kun den ene hadde ork nok til å lære seg det lokale språket. Og da den ”språkmektige” så døde uventet, satt den andre igjen i et umulig tomrom. Jeg ser ham for meg på vei til flyet hjem med urnen av sin kone i håndbagasjen......

Utestasjonering - bonus eller tap?

Vi har løftet fram noen av utfordringene knyttet til familiers utestasjonering. Vi har prøvd å vise at noen utfordringer er allmenne. Det er alltid utfordrende å leve, også i parforhold og familie. Samlivet med andre krever innsats enten man bor i Norge eller i utlandet. De fleste av oss har i gitte livssituasjoner reelle valgmuligheter. Det dreier seg ofte om en vilje til å prioritere, et reelt ønske om å kommunisere med de man har rundt seg, også sine nærmeste, og en evne til å håndtere skikkelig de utfordringer og konflikter man blir stilt overfor.

Generelt i arbeidslivet tror vi at følgende ”livslov” gjelder: ”Fungerer ikke familien, fungerer heller ikke den ansatte”. I utlandet gjelder kanskje dette mer enn noen steder. Riktig nok er mange flinke til å forskyve problemstillinger og fortrenge realiteter. Slik også med utfordringer og problemer i familie- og samliv. Men sannsynligheten er stor for at om noen får det til å humpe og gå sånn noenlunde mens man er ute, kan problemene komme til overflaten i etterkant. Det er derfor vår klare oppfatning at den enkelte arbeidsgiver er nødt til å tenke helhetlig rundt disse forhold. Man kan neppe som arbeidsgiver etisk sett leve med at enkeltpersoner og familier bokstavelig talt kan ligge i grøftekanten som et resultat av internasjonaliseringen i samfunn og næringsliv.

Samtidig og avslutningsvis vil vi likevel hevde, at det er all grunn til å tro at for den store hop er et utenlandsopphold en god opplevelse. Vi tror likevel at å vite om ev. skjær i sjøen er den beste måten for å unngå å gå på grunn. Vi har i tillegg erfart fra mange sammenhenger at mange lett tror at utfordringer og problemer innen dette feltet er individuelle. Vi vil hevde at det meste er allment. I så fall er det også nyttig å dra veksler på andres erfaringer.