Førstehjelp.

Reaksjoner etter unormale og sterke opplevelser.

Egenstyrke

I ethvert menneske er det krefter som forsøker å hjelpe oss tilbake til «normalen» når vi har vært ute for en unormal og sterk opplevelse. Denne egenstyrken kalles gjerne resilience. Ordet betyr den kraften som tar en ting eller et menneske tilbake til sin opprinnelige form eller tilværelse.

Ta for eksempel en helt vanlig svamp. Når den presses sammen, skrumper den. Men så snart presset løsnes, går svampen tilbake til sin opprinnelige form.

Når vi mennesker utsettes for ekstremt trykk utenfra, skjer som oftest noe lignende, når trykket slipper etter en stund. Vi kjemper oss tilbake. Om ikke livet blir helt det samme som før, kan det bli nesten det. I noen tilfeller kan det også oppleves at vi blir sterkere enn vi var før en dramatisk hendelse.

Det handler om en kraft du faktisk har - en «hjelpemotor» når din livssituasjonen er truet.

Rett etter ulykken.

Alle reaksjoner etter en sterk hendelse er normale reaksjoner. Det er selve hendelsen som er unormal. Nedenfor vil du finne noen av de mange vanlige reaksjonene som kan inntreffe like etter en ulykke:

  • Nummenhet og tomhet

    Det hele føles som en drøm eller som en film
    Tap av tidsperspektiv

  • Frykt og redsel

    Man kan får hjertebank
    Muskelspenninger
    Svetter eller fryser

  • Følelsesmessige reaksjoner

    Gråt
    Hissighet
    Sinne
    Selvbebreidelse og skyldfølelse

Dagene etter ulykken

  • Hyppige gjenopplevelser

    Påtrengende minner. Bilder, lyder og lukter erfart fra hendelsen går på «repetisjon».

    Det kan oppleves ubehagelig og føles som om episoden skjer på nytt og på nytt.

  • Frykt, angst, uro, rastløshet

    Frykt for hendelsesstedet og andre ting som forbindes med hendelsen. Redsel for ny «ulykke». Økt frykt for at noe kan skje med ens nærmeste. Konstant på vakt og det føles som om kroppen er i konstant alarmberedskap. Sterke reaksjoner på høye lyder f.eks. smell eller på andre brå endringer i omgivelsene.

  • Søvnproblemer

    Vanskelig å sovne. Våkner ofte. Våkner tidlig på morgenen og får ikke sove igjen.

    Drømmer og mareritt om hendelsen eller om andre katastrofer.

  • Kroppslige reaksjoner

    Muskelspenninger. Kroppslige plager som hodepine eller urolig mage. Irritabilitet, sinne, sårbarhet Man blir «tynnhudet» og misforstår lett sine omgivelser. Føler seg lettere avvist og reagerer på dette med irritasjon eller fortvilelse. «Krangler» hyppigere og heftigere med de nærmeste på jobb eller i familie. Sinne over det som skjedde og de en holder som ansvarlig.

  • Grublerier og selvbebridelse

    Tenker mye på om man handlet riktig. Lettelse over at man selv er i live eller uskadd. Selvbebreidelse og skyldfølelse over ting en gjorde, sa eller tenkte i den akutte situasjon. Skuffelse over egen innsats eller reaksjon. Opplevelse av meningsløshet.

  • Tristhet

    Tristhet er normalt. Kanskje man har mistet noe vesentlig som kollegaer eller sin egen trygghetsfølelse. Sorg dersom nære venner eller kollegaer omkom.

  • Samspill med andre

    Følelse av at kollegaer eller familie ikke forstår deg. Prøver å unngå å møte mennesker som kan minne en på hva som skjedde. Trang til alkohol eller beroligende piller.

  • Svekket tankevirksomhet

    Konsentrasjonsvanskeligheter. Hukommelsestap/svekkelse.
    Svekket arbeidskapasitet.

Tips til selvhjelp

  • Aksepter reaksjonene dine som normale. Ikke skyv dem bort, men forsøk å leve med dem.

    Fortrengning er ikke å anbefale.

  • Oppretthold mest mulig den daglige rutinen, men aksepter at du kan ha mindre arbeidskapasitet og at du kan bli mer sliten enn normalt.

  • Det er ikke farlig å sove dårlig eller ikke sove i det hele tatt en natt. Dårlig søvn kan hjelpe en til å bearbeide det inntrufne. Hvis mangel på søvn vedvarer, kan det være hensiktsmessig å bruke sovemedisin for å komme i gang igjen.

  • Forsøk å ha samme eller lavere inntak av sentralstimulerende midler, slik som kaffe, cola, sigaretter og alkohol. Disse midlene uroer kroppen og gjør det vanskeligere å sove. Alkohol sløver sinnet og bidrar til at man ikke får bearbeidet reaksjonene på en skikkelig måte. Dette kan derfor forlenge prosessen en må igjennom.

  • Det er ulikt fra person til person hvor mye man ønsker og har behov for å snakke om hendelsen og om egne reaksjoner. Gjør det som er best for deg. Ønsker du å snakke med noen, finn personer du har fortrolighet til. Ofte hjelper det å dele egne tanker og følelser med noen. Hvis ikke kan det være fint å skrive ned dine tanker. Delta på de møter som kan hjelpe deg til å få en bedre oversikt.

  • Sørg for å gjøre ting du liker og vær sammen med mennesker du har det bra sammen med.

    Det vil øke trygghetsfølelsen.

Hjelp fra andre.

Ingen mennesker kjenner seg selv så godt, at de vet hvor mye press og stress man tåler før smerten, fortvilelsen, skammen eller skyldfølelsen tar overhånd og blir virkelig vond eller nesten uutholdelig. Derfor bør du ikke bli din egen verste fiende og ikke søke hjelp utenfra. Ikke spill tøff.

«Tiden leger alle sår» sier ordtaket. Det er ikke sant. Alle sterke hendelser setter spor og lager arr. Sorgen forsvinner ikke. Savn blir ikke borte. Men tiden gjør godt. Den hjelper oss til å få perspektiv, og den kan godt virke dempende. Gi deg derfor selv tid. Vis tålmodighet mot deg selv og mot andre.

Søk hjelp når

Plagsomme reaksjoner, som mangel av søvn, sterke drømmer, skyld, muskelsmerter, vedvarer.

Forbruk av alkohol (eller andre medikamenter) øker.

Hvis du stadig blir mer irritert og hissig.

Hvis du har forandret din væremåte, slik at den går ut over familie, venner eller kollegaer.

Hvis du blir så rastløs, at du aldri får slappet ordentlig av.

Hvis du stadig uker etter hendelsen overveldes av sterke minner fra hendelsen flere ganger daglig.

Hvis andre rundt deg forteller deg at du har endret deg som person, og det dessverre ikke er til det bedre.

Hvis ingen i din umiddelbare bekjentskapskrets vil lytte til deg.