Rasisme & Skam
Alt jeg ber om, er at du lytter og tar meg på alvor!
Vi er sosiale individer som er avhengig av fellesskap, tilhørighet, og mening. Det handler om å kunne bidra inn i fellesskapet og bli regnet med.
Noe av det mest smertefulle i livet er å bli holdt utenfor fellesskapet. Ekskludering er å fortelle at den andre ikke hører til sammen med oss, at vedkommende ikke har samme verdi eller kan bidra i vårt fellesskap. Ekskludering bidrar til isolasjon og frykt på begge sider. Ekskludering er maktspråk. Både som individer og fellesskap blir vi fattigere.
Samfunnet har behov for å beskytte seg mot destruktive handlinger, men ekskludering av egne borgere på grunnlag av hudfarge, kjønn og kulturell bakgrunn er for et samfunn selvdestruktivt. Det er drevet frem av frykt og maktmisbruk. Det er rasisme satt i system.
Beatrice, tidligere norsk student i Cape Town, er en samfunnsorientert og ressurssterk kvinne som jeg har vært så heldig å bli kjent med. Det er smertefullt å lese hvordan hun og andre nordmenn med annen hudfarge og kulturell bakgrunn opplever utenforskap og trakassering i vårt samfunn.
Beatrice setter lys på et tabu. Derfor er det også ukomfortabelt. For meg tegner hennes ord et bilde av skammen i vårt samfunn. Skam er ikke noe vi kan fri oss fra ved å løpe fra den eller undertrykke den. Skam endres bare gjennom nye holdninger til oss selv og den andre.
Les hva Beatrice skriver om å leve i Norge.
“Jeg er en sivilisert, tilpasningsdyktig og flink nordmann Jeg er ikke for høylytt, jeg har ikke "for mye" attitude, og jeg er ikke så kjip og hårsår at folk ikke skal få synge med på tekster der "nigga" kommer med, eller bli fornærmet når fremmede griper tak i håret mitt i fascinasjon, eller når jeg får komplimenter fra nordmenn på hvor "godt norsk jeg snakker" Jeg er lydig, og passer på at sinnet mitt og min frustrasjon kanaliseres og kun kommer til utrykk på scenen der jeg underholder og er KUL, i dagboken min, eller til venner med utenlandsk opprinnelse. Alt annet ville vært uhørt, dramatisk, hårsårt og "dårlig stemning",
FOR DET ALLER VERST TENKELIGE ER Å SI DET HØYT TIL DEG, GJØRE DEG UKOMFORTABEL (alt det overnevnte var ironi, for deg som ikke skjønte det). DU ER PRIVILIGERT. DET AT DU NEKTER Å ANERKJENNE DET ER EN DEL AV PROBLEMET. DU HAR STØRRE SJANS FOR Å FÅ JOBB, FINNE LEILIGHET, KUNNE REISE DIT DU VIL, BLI TATT PÅ ALVOR, BLI HØRT, BLI REPRESENTERT, BLI VALGT. OG VET DU HVA? JEG BLIR FAKTISK LEI MEG NÅR MIN VIRKELIGHET, MIN UNDERTRYKKELSE, STILLES SPØRSMÅL VED, BLIR FORNEKTET, BLIR RETTFERDIGGJORT, SIDESTILLES MED ALLE ANDRE GRUSOMHETER I VERDEN, OG DERMED GJØR DEN USYNLIG, TILFELDIG OG VIRKELIGHETSFJERN. DET PLAGER MEG AT DU ER MER OPPTATT AV Å DISTANSERE DEG FRA DETTE VED Å KUN SE KONSEPTET RASISME I DEN SMALE DEFINISJONEN, OG IKKE SOM EN STRUKTUR SOM REPRODUSERES DAGLIG GJENNOM TANKER, HOLDNING OG HANDLING. JEG BLIR LEI MEG NÅR DIN KJÆRLIGHET FOR MIN KULTUR KOMMER TIL UTRYKK GJENNOM PARODIERING ELLER APPROPRIASJON.
Du er ikke målgruppen for rasisme. Det er ikke rart at du ikke ser det så ofte. Jeg forventer ikke at du skal kunne relatere til min virkelighet. Faktisk foretrekker jeg at du lar være å trekke paralleller til kjipe ting du har opplevd for å vise sympati, for det er mest sannsynlig en helt annen problemstilling. Alt jeg ber om, er at du lytter og tar meg på alvor, når jeg sier at dette er en realitet. Dette er meg, 26 år etterpå, som for en gangs skyld velger å være så kjip at jeg sier ifra. Selv om det gjør deg ukomfortabel”.
